Da har eg vært hjemme i to dager og for å kunne rettferdiggjøre nesten 16 timer med fotball sett fra godstolen måtte jeg nesten ut på en aldri så liten fjelltur. Denne gangen var Marianne byttet ut med mamma, pappa og lillebror. Lillesøster kunne dessverre ikke delta da hun oppholder seg på feil side av landet for tiden. Hun har tatt til fornuft og kommer til rette byen igjen snart.
Gaustadfjellet var målet for turen. Denne toppen ligger rett bak huset vårt og turen er ikke så lang men til gjenngjeld tilsvarende bratt.
Pappa og Kjetil måtte selvsagt løpe ned igjen. Dette var noe Kjetil klarte (nok en gang) å bevise er en risikosport. Jeg er fin og lett i steget løpende ett par meter bak Kjetil som plutselig befinner seg på alle fire inni en busk skrikende. Turte ikke le så mye da, men synet av Kjetil liggende slik og si at jeg må løpe først kommer jeg til å le av lenge.
Pappa og meg prøvde oss på å gå rundt fjellet i tillegg. Vi kom oss rundt på ett vis men jeg levde lenge i god tro på at pappa selvsagt kunne veien rundt. Dette viste seg å være feil, den som ble dradd opp og ned gjennom myrer og over bekker var meg. Denne feilen har jeg gjort en gang før og men dette var for ca 20 år siden og var glemt frem til dagens tur var en realitet.

